Taekwondo Historie

Innledning

Alle levende vesener, inklusive mennesket, har sterke forsvarsinstinkter. Hvis noen forsøker å angripe, vil man automatisk beskytte seg selv. Derfor går kampkunst over hele verden tilbake til menneskets aller første dager. Fysisk styrke, teknikk og våpen var nødvendig på grunn av omgivelsene, og effektive forsvarsteknikker og våpen ble oppfunnet. Mennesket har utviklet kampkunster ut ifra de erfaringer det har fått og som var nødvendig for å overleve. I vår moderne tid er kampkunstene blitt formalisert, strømlinjeformet, og til en viss grad blitt mer som andre sportsgrener. .


Hvordan forstå denne teksten og historien

Historie-fortelling er alltid vanskelig, siden det finnes ulike kilder som motsier hverandre, og man må ta høyde for forsøk på å forfalske, overdrive eller svartmale/skjønnmale historien. I tillegg må man velge hvor detaljert man vil gå til verks, og hvor man skal forenkle.

Denne teksten er et forsøk på å forklare hovedlinjene i taekwondos og Koreas kampsporthistorie, så utøverne i TTU har et rammeverk for å forstå hvordan utviklingen har foregått. I tillegg har vi tatt med en grov oversikt over Koreas historiske epoker for å kunne sette denne forståelsen inn i sin historiske kontekst og dermed forstå utviklingen og lettere skille myter fra sannhet. Det finnes mange detaljer og større hendelser som er utelatt eller forenklet, vi håper de historieinteresserte søker ytterligere kunnskap på egen hånd. 

Vi skiller i denne teksten mellom to forskjellige historiefortellinger. Den første er historien om kampsport i Korea før fremveksten av moderne taekwondo, og den andre hvordan moderne taekwondo ble formet i etterkant av 2. verdenskrig.  

For TTUs teoriprøve til dan-grader vil det kun være spørsmål hentet fra den moderne historien (hovedsakelig 1945 og senere, Japans okkupasjon av Korea fra 1910 er også viktig)


Den eldre koreanske kampsport-historie

3-427 e.Kr. – Veggmaleri 

De første bevis på koreansk organisert kampkunst finnes på et veggmaleri datert til denne perioden. Gravhauger fra Tunghua i Syd-Manchuria inneholder veggmalerier som tydelig viser eksistensen av en organisert form for kampkunst

På takmaleriet i kammeret vises to menn front mot front i en taekwondo-liknende stilling. Siden kampkunst vises på veggmalerier, antas det at dette var en veletablert tradisjon som hadde dype røtter i folkets kultur og sinn. 




De tre kongerikers periode 57 f.Kr. - 668 e.Kr.

Perioden fra rundt 57 f.Kr.-668 e.Kr. betegnes som de tre kongerikers periode. De tre kongerikene Silla, Baekje og Koguryo kjempet mot hverandre (og tidvis allierte seg med hverandre) for å ha makt på den koreanske halvøya.

Silla var en liten nasjon på den sørøstlige delen av den koreanske halvøya, rundt området hvor Busan ligger i dag. Den var også stedet der Hwarang-ordenen ble opprettet fra rundt 500 e.Kr., som bestod av unge menn som ble trent i filosofi, kunst, buddhisme, sjamanisme, selvforsvar og våpen. Det er uvisst hvor mange de var og hvor stor rolle de spilte i Sillas hær, men de antas å ha hatt en slags førsteoffiser-rolle eller bidro med militærstrategi.

Kongeriket Koguryo ble grunnlagt nord på den koreanske halvøyen, og kontrollerte på sin topp dagens Nord-Korea, Manchuria i Kina og deler av østre Mongolia. Baekje kontrollerte den vestlige delen av Korea-halvøya, og var en sterk sjøfartsnasjon som handlet både med Kina og Japan.


Slutten på de tre kongerikers periode

På 600-tallet dannet Silla en militær allianse med det kinesiske Tang-dynastiet. I 660-663 gikk en samlet hær fra Silla og Tang til angrep på Baekje, og Baekje måtte etter hvert overgi seg. Tang etablerte raskt flere militære forlegninger på Korea-halvøya, som Silla måtte godta for å holde alliansen.

Tang hadde kriget mot Koguryo i nord siden 645, og etter Baekjes fall i 663 vendte Silla seg mot Koguryo som da ble angrepet fra to sider. Sammen med Tang klarte de å styrte Koguryo, men på samme vis som i Baekje etablerte Tang militære forlegninger dypt inne i Koguryo. Silla brøt derfor alliansen, og gikk på ny til krig mot Tang. Tang var lenge den overlegne, men på grunn av interne stridigheter etter Tang-keiser Gaozong sin død, klarte Silla å kaste Tang ut og etablere “Stor-Silla”


670-935 e.Kr. Kongeriket Stor-Silla

Denne perioden var en gullalder for kunst og kultur frem til politisk kaos førte til dets forfall på 900-tallet. Vi vet ikke så mye om kampkunsten på den tiden fordi det finnes få gode skriftlige kilder.


918-1392 e.Kr. – Koryo-dynastiet

I 918 e.Kr. avsatte Wang-Keon Silla-kongen Koongjye fra tronen og grunnla Koryo. Over en periode på rundt 125 år (fra 1046) i dette dynastiet la kongene fokus på sivile embetsmenn framfor det militære. Dette førte til at embetsmennene så ned på militæret, og militæret anså embetsmennene for å være korrupte. Denne konflikten endte med et opprør ledet av Jeong Joongboo i 1170. Dette ledet til at dyktighet i kampkunst ble ansett som viktig, og kunne føre til forfremmelse. Et eksempel er Yi Uimin, som ble utnevnt til spesial-general av Jeong Joongboo på grunn av kampkunst-ferdighetene hans. Som følge av opprøret ser man at kampsport også uten våpen får en økende popularitet, som varer resten av denne tidsepoken. De senere kongene og befolkningen generelt elsket kampsportoppvisninger. Den mest kjente kampsporten på denne tiden het subak, hvor teknikkene bestod av slag og spark, snarere enn grep, kast og fellinger. Det er dog vanskelig å si noe mer konkret om teknikkene enn dette, da subak både virker å ha referert til en enkelt kampkunst, og samtidig generelt til all kamp uten våpen. 

I tillegg til subak fantes det en form for bryting som kaltes ssireum, som har overlevd fram til i dag. I ssireum er det to utøvere som skal prøve å kaste hverandre i bakken. Begge måtte holde i motstanderens belte, men man kunne også bruke bena til å feie, hekte og på annet vis ødelegge balansen til motstanderen


1392-1910 e.Kr. – Joseon

Kampsport er en viktig del av Koreas historie, og gitt videre gjennom Koguryo, Silla, Baekje og Koryo hadde kampsportenTegning som viser ssireum (koreansk bryting), ca år 1700. Begge utøverne holder i motstanderens belte, og målet var å legge motstanderen i bakken ved å kaste eller feie ham overende. dypt rotfeste fram til Joseon-perioden (også kalt Yi-dynastiet etter grunnleggeren Yi Seong-gye). I Joseon-perioden fikk man en interessant parallell utvikling, da det var flere hundre år med relativ fred i landet. På den ene siden fikk man en oppblomstring av spesielle elitesoldater som var svært godt trent i ulike former kamp både med og uten våpen. Subaks popularitet fra Koryo-perioden fortsatte inn i Joseon-perioden, og det ble arrangert subak-konkurranser, der man kunne melde seg på. Tre seiere på rad gjorde at man kunne bli tatt opp som embedsmann uten å gå igjennom de svært vanskelige prøvene som de fleste andre måtte ta. Ssireum ble også videreført fra Koryoperioden. 

Samtidig, på grunn av fokuset på konfusianisme som statsform og freden i landet ble betydningen av kampkunst og selvforsvar gradvis mindre blant den vanlige befolkningen. Ifølge konfusianismen skulle menn bruke tiden sin på å studere de kinesiske klassiske skriftene, dikte, eller spille musikk. Fysiske anstrengelser ble sett ned på.

På tross av konfusianismen medførte krigen med Japan fra 1592-1598 et behov for å styrke militæret. Dette ble gjort gjennom å dokumentere standardiserte treningsformer for forskjellige våpen. Disse metodene ble utgitt i mindre bøker/maEn av tegningene i Muye Dobo Tongji som beskriver kwon beob. Kwon beob var ikke ment for bruk i krig, men heller for å lære nye soldater grunnleggende bruk av kroppen for å sloss, samt å bygge disiplin. nualer, og til slutt i år 1790 ble dette arbeidet samlet i den kjente læreboken Muye Dobo Tongji. Denne boken beskrev 24 forskjellige treningsmetoder for militæret samlet inn fra Kina, Korea og Japan. På utgivelsestidspunktet var dog disse treningsmetodene lite i bruk, ettersom hæren nesten utelukkende trente bueskyting, og nærkampvåpen ble gradvis avlegs som følge av utviklingen av moderne skytevåpen. 

En av de 24 metodene som ble nedskrevet i Muye Dobo Tongji var kwon beob, som var trening i slag og spark. Det ble brukt hovedsakelig som trening for å skape en sterk kropp og dermed danne grunnlaget for trening med våpen. 

Mot slutten av Joseon-perioden var taekkyon en populær kampsport som ble trent både av militæret og av den vanlige befolkningen. Det fantes derfor to versjoner av den, en for militæret for bruk i kamp, mens den folkelige var mer en lek eller konkurranse som ble gjennomført på festivaler. Taekkyon kjennetegnes i likhet med taekwondo av spektakulære spark, i tillegg kan man kjenne igjen taekkyon gjennom det flytende fotarbeidet som minner mye om en dans.

Det fantes andre stilarter også, men de viktigste er de som er nevnt her. Kwon beob ble antakelig kun trent i militæret, mens subak, taekkyon og ssireum også ble trent av sivile.

1910-1945 e.Kr. – Japans okkupasjon av Korea

Korea ble annektert av Japan i 1910, og denne okkupasjonen varte fram til Japan kapitulerte etter 2. verdenskrig. Under den japanske okkupasjonen gjorde Japan et forsøk på å slette alle former for koreansk kultur. Den japanske regjeringen forbød undervisning av det koreanske språket, og alle koreanere måtte ta et japansk navn. Alle koreanske kulturelle aktiviteter ble også bannlyst, noe som førte til at koreansk kampkunst, som allerede var i fare for å bli glemt, ble nesten helt borte.  

Japanerne underviste karate, kendo og judo i skolen, og flere koreanere etablerte karateskoler under navnet kongsoodo (koreansk transkripsjon av “karate-do”).


1945 e.Kr. – Korea blir fritt

Her starter historien om utviklingen av den moderne taekwondo, som får sitt eget kapittel under.


Moderne historie

Kort om Sør-Koreas nyere historie

Utvikling formes av samfunnet rundt seg, og dette gjelder også for kampsport. Her presenteres derfor noen viktige utviklingstrekk for Korea-halvøya fra 1945 og til i dag, for at leserne lettere skal kunne sette taekwondos moderne utvikling inn i sin rette kontekst. På grunn av delingen av Korea og den begrensede kontakten mellom Nord- og Sør-Korea i denne perioden, vil historiefortellingen herfra dreie seg om Sør-Korea.Kart over Korea etter Korea-krigens slutt i 1953. Grensen er den tykke grønne linjen nord for Seoul.  

Etterkrigstiden og Korea-krigen (1945-1953)

Som følge av den japanske okkupasjonen ble Korea-halvøya delt inn i Sør-Korea og Nord-Korea etter 2. verdenskrig langs 38. breddegrad, tilsvarende delingen som ble gjort av Tyskland. Sovjetunionen hadde kontrollen i Nord-Korea, mens USA kontrollerte Sør-Korea. Originalt var denne delingen ment å være midlertidig, men på grunn av økende ideologiske spenninger mellom Sovjetunionen og USA ble det valgt separate regjeringer i begge land som begge ønsket å regjere hele Korea-halvøya. 

I 1950 brøt Korea-krigen ut da Nord-Korea invaderte Sør-Korea. Sør-Korea fikk militær støtte av FN med USA i spissen, og Nord-Korea fikk etterhvert militær støtte av Kina. Etter en 3 år lang blodig krig var grensen mellom landene omtrent på samme sted som ved starten av krigen, og det ble det inngått en våpenhvile mot Sør-Koreas ønske. Det har aldri blitt undertegnet noen fredsavtale, og Nord- og Sør-Korea er fortsatt i 2024 formelt sett i krig. Det har vært lite kontakt mellom Nord- og Sør-Korea, og samfunnsutviklingen i de to landene har gått i svært ulike retninger. 

Militær-diktatur (1961-1987)

I 26 år var Sør-Korea styrt av tre forskjellige militærdiktaturer. Det var tilløp til demokratisering og varierende grad av sensur og tvang i løpet av denne perioden. Taekwondos utvikling, særlig på 60- og 70-tallet, bør forstås med dette i tankene


Taekwondos moderne historie

Kwan’ene

Etter andre verdenskrig og slutten av den japanske okkupasjonen (1945), gikk Korea gjennom en periode med kulturell revitalisering. I løpet av denne tiden fikk alle former kulturaktivitet, som var forbudt under okkupasjonen, en gjenoppblomstring. Det koreanske folket omfavnet også spredningen av kampsport over hele nasjonen, og det er i denne tiden vi finner fødselen til moderne koreansk kampsport. Men på den tiden var så å si all koreansk kampsport japansk, bare med annet navn. Selv om den japanske okkupasjonen var avsluttet, underviste de fleste kampsportskolene likevel karate. Disse skolene kalte stilarten sin kongsodo/tangsoodo på koreansk, og kampsporten ble undervist sammen med japansk terminologi (hvor japanernes bruk av kinesiske tegn var oversatt til koreansk uttale) for å beskrive mønstre og treningsmetoderLogoen til Jidokwan, som var skolen TTUs Grandmaster Cho trente under i Sør-Korea. Den het originalt Yun Mu Kwan, men endret navn til Ji Do Kwan etter Korea-krigen. Ji betyr visdom, så Jidokwan kan oversettes til “Skolen av visdommens vei”.

Av kampsportskolene var det ni som ble fremtredende:

  • Chung Do Kwan
  • Mu Duk Kwan
  • Song Mu Kwan
  • Ji Do Kwan
  • Chang Mu Kwan
  • Han Mu Kwan 
  • Oh Do Kwan
  • Jung Do Kwan
  • Kang Duk Won 


Disse ni skolene blir ofte referert til i taekwondo som de originale kwan’ene (kwan betyr her «hus» eller «retning»). De første fem kwan’ene var de første som ble dannet på den sørkoreanske halvøya etter okkupasjonen, mens de fire siste ble dannet etter Korea-krigen (1950-1953). Som følge av Korea-krigen ble grunnleggerne av kwan’ene noe spredt, og et par av dem døde eller endte opp i Nord-Korea etter 2. verdenskrig.

Alle grunnleggerne av kwan’ene var trent i ikke-koreanske kampsporter, og den mest fremtredende av dem var japansk karate. Likevel hevdet de å undervise i en tradisjonell koreansk kampsport påvirket av subak og taekkyon. Selv om man skal være forsiktig med å spekulere i motivene til mennesker, kan det både skyldes ønsket om å fremheve en koreansk kulturarv, og i tillegg ønsket om å distansere seg fra alt som var japansk. Vi må i den sammenheng huske at koreanerne hadde levd gjennom en 35 år lang brutal okkupasjon, og det var mye vondt blod mellom japanere og koreanere. Dette kan sammenlignes med europeernes forhold til Tyskland og tyskere etter 2. verdenskrig. 

Sammenslåing 

Over tid utviklet det seg rivalisering mellom kwan’ene om kontroll over den koreanske kampsporten. Dette forhindret dannelsen av et sentralt reguleringsorgan i mange år. Det ble gjort forsøk på å forene kwan’ene allerede fra 1955, men det var først i 1961 at kwan’ene ble presset av den sørkoreanske regjeringen til å slå seg sammen. Dette skjedde som en konsekvens av at regjeringen var interessert i å fremme en nasjonal kampsport, og Korean Taesudo Association (KTA) ble opprettet som sentralt organ, med general Choi Hong Hi som president. Navnet på KTA ble senere endret til Korean Taekwondo Association i 1965. 

Koreansk kampsport hadde nå et homogent navn, men hver kwan praktiserte fortsatt sine egne versjoner av taekwondo, som fortsatt minnet mye om karate. Navneendringen løste ikke ønsket om å etablere en kunstform som virkelig var unik for koreansk arv. Behovet for å skape en enhetlig stil av taekwondo ble tydelig.

I 1962-63 ble taekwondo demonstrert under Korea National Sports Festival. Her var det, naturlig nok, behov for å distansere seg fra sine japanske aner, og i forkant av festivalen utviklet man raskt et nytt filosofisk rammeverk og teknikker. Det er i denne perioden man startet å vektlegge raske spark i kombinasjoner og hoppspark

En annen endring som skjedde på denne tiden var hvordan man skulle gjennomføre kamper på en annen måte enn karate. Den andre generasjonen av instruktører som hadde mottatt sin opplæring utelukkende i Korea løste dette problemet ved å lage en konkurransemetode som brukte et originalt system av teknikker radikalt forskjellig fra det japanske systemet. Dette systemet la til bruk av en kroppsbeskytter, tillot hard kontakt og fjernet slag mot hodet med hånden. Disse instruktørene foreslo for KTA å forene taekwondo-stilene under dette nye konkurranseformatet. Forslaget ble møtt med stor motstand fra første generasjons instruktører som Choi Hong Hi og Hwang Ki. Choi insisterte på å forene taekwondo under sin egen Chang-Hon-stil av taekwondo. Den sørkoreanske regjeringen trakk sin støtte til Choi sin stil, og dermed gikk KTA videre med å implementere det nye konkurranseformatet i 1966.

Etter hvert ble den nye stilen tatt i bruk av alle taekwondo-kwan’ene. Men på veien var det også fraksjonering, hvor noen instruktører i stedet valgte å skille seg fra taekwondo og utvikle sine egne stilarter under navn som f.eks. tangsudo eller subakdo

International Taekwondo Federation (ITF) og Choi Hong Hi

Choi Hong Hi er en av de mest sentrale personene i taekwondos historie. Han begynte å undervise kampsport i militæret i tiden rett etter 2. verdenskrig. Etter Korea-krigen åpnet han Oh do kwan, og det var hans stilart som ble den militære Taekwondo-stilen, mens de andre kwan’ene var for sivile.

Choi var en av de første til å begynne å bruke navnet taekwondo om kampsporten sin, og han var en fremtredende stemme i taekwondo-miljøet i Korea. Han er mest kjent for å være grunnlegger og leder av International Taekwondo Federation (ITF)

I 1962 ble Choi utnevnt av den sørkoreanske regjeringen til ambassadør i Malaysia, og i 1965 organiserte han et “goodwill”-oppdrag til flere land i Europa og Sør-Øst-Asia. Denne turen var viktig ved at den for første gang i Sør-Koreas historie erklærte taekwondo som den nasjonale kampsporten i Korea. I 1966 dannet Choi International Taekwondo Federation (ITF) i Seoul og etablerte tilknytninger i flere land rundt om i verden. Hensikten var at ITF skulle fungere som den internasjonale armen til Korean Taekwondo Association (KTA).

Imidlertid oppsto økende spenninger mellom Choi og den sør-koreanske regjeringen. Det finnes flere forklaringer på dette, noen hevder at det skyldtes at han ikke ville at taekwondo skulle brukes til anti-kommunistisk propaganda på tross av regjeringens press, andre at Sør-Koreas president Park Chung Hee så ham som en mulig utfordrer. Konflikten mellom Choi og regjeringen fikk Korean Taekwondo Association til å vike unna enhver ITF-tilknytning og søke mot den nye taekwondostilen som ble utviklet på starten av 60-tallet (nevnt et stykke over), som ble ansett som mer unik for koreansk kultur. Denne stil-endringen fant sted mot Choi sine ønsker og fikk ham til å skille seg fra KTA. I 1972 gikk Choi i eksil og flyttet ITF-hovedkvarteret til Toronto, Canada. Dette førte til at man fikk to hovedstilarter av taekwondo, ITF-stilen og Kukkiwon-stilen (ofte også referert til som World Taekwondo-stilen).

Utvikling av poomse

Originalt trente kwan’ene mønster basert på hva grunnleggerne deres hadde lært fra andre kampsporter, og etterhvert utviklet noen av dem også sine egne. Disse mønstrene ble betegnet som hyong, som er den koreanske lesingen av det japanske tegnet for kata.  

I prosessen med sammenslåing av kwan’ene på 60-tallet ble det bestemt at det skulle lages nye mønster for å ikke favorisere noen av kwan’ene. Det ble dannet en komité hvor de ulike kwan’ene ble representert for å utarbeide felles mønstre og terminologi. Arbeidet ble ferdigstilt i 1967, resultatet ble mønstersettet Palgwe for fargebelter og 9 svartbeltemønstre. Med unntak av poomse Koryo er dette de samme svartbeltemønstrene vi trener i World Taekwondo-stilarten i dag.

Det var dog ingen konsensus om Palgwemønstrene. I tillegg var det en del misnøye med at de var for like de gamle karate-mønstrene i formen (som var en liggende H) og manglet en helhetlig filosofi. Noen få år etter at Palgwe ble innført ble det derfor bestemt at nye mønster skulle lages, og i 1972 ble Taeguk-mønstrene innført for fargebelter som en erstatning for Palgwe, og i tillegg ble poomse Koryo endret til den versjonen vi trener i dag. En viktig endring som kom med Taeguk-mønstrene var innføringen av ap seogi (kort stilling). Begrunnelsen for å bruke denne stillingen var å bringe mønster-treningen nærmere stillingene man brukte i frikamp. Siden det kun var Koryo som ble endret av svartbelte-mønstrene, vil man ikke finne ap seogi i poomsene fra Keumgang og oppover